Priser og forretningsmodell

Prisen på en stemmeagent er ikke et tall. Det er en enhet.

Twilios kvartalstall viser at selvbetjent tale vokser over 50 prosent – og at kostnadene samtidig blir vanskeligere å forutse. Det er den samme nyheten sett fra to kanter, og forklaringen ligger i enheten man handler i.

IngridIngrid,
Kvinne i en glassboks for telefonsamtaler i et kontorfellesskap, sett gjennom glasset, med mobilen mot øret og et utskrevet ark i den andre hånden, mens en kollega venter uskarpt i forgrunnen

De fleste sammenligninger av stemmeagenter ender i det samme regnearket: tre leverandører i hver sin kolonne, en rad for hva de kan, og en pris nederst. Kolonnen med det laveste tallet vinner.

Regnearket er som regel ubrukelig, og det er ubrukelig av en grunn som ikke har med tallene å gjøre. Prisene står ikke i samme enhet. Én selger minutter, én selger løste samtaler, én selger lisenser per bruker, én selger en fast månedspris. Å sette dem ved siden av hverandre og lese den nederste linja er å velge mellom en kilopris og en literpris.

Enheten er ikke en detalj i avtalen. Den er avtalen. Den avgjør hvem som bærer risikoen når volumet svinger, hva leverandøren tjener penger på at systemet gjør, og hva som skjer med regningen den dagen løsningen begynner å virke.

Når det virker, vokser regningen

Twilios tall for andre kvartal i år er en brukbar illustrasjon. Selskapet omsatte for 1,5 milliarder dollar, opp 22 prosent fra året før. Taleinntektene vokste med over 20 prosent. Selvbetjent tale – de som setter opp noe selv uten å gå veien om et salgsmøte – vokste med over 50 prosent, og selskapet beskriver det selv som en indikator på utprøving blant mindre virksomheter.

I den samme gjennomgangen sier Twilio to andre ting. Konsernsjef Khozema Shipchandler beskriver markedet som «very early innings», og understreker at de aller fleste kundesamtaler fortsatt håndteres av mennesker. Og selskapet peker på at økende gjennomfaktureringsavgifter fra teleoperatørene legger press på de minste kundene, fordi kostnadene blir vanskeligere å forutse.

Det er ikke tre nyheter. Det er den samme nyheten sett fra tre kanter. I et marked der prisen følger bruken, er «det fungerer» og «regningen vokser» samme hendelse. Twilio nevner en kunde som gikk fra et lavt sekssifret beløp i kvartalet til seks millioner dollar i årlig løpende omsetning. Det er en suksesshistorie i leverandørens kvartalspresentasjon og en budsjettpost hos kunden.

Ingen av delene er urimelig. Poenget er at forholdet mellom de to sjelden er avklart i innkjøpsfasen, fordi enheten det handles i, knapt diskuteres.

Fire enheter, fire fordelinger av risiko

Enhet Leverandøren tjener på Volumrisikoen ligger hos Der den bryter sammen
Per minutt At samtalene varer Kjøperen En treg agent koster mer enn en rask
Per løst samtale At samtalen blir ferdig Leverandøren Noen må definere «løst»
Per lisens eller bruker At flere får tilgang Kjøperen Måler bemanningen agenten skal fjerne
Fast månedspris At du bruker mindre enn du betaler for Leverandøren Risikopåslaget betales også i rolige måneder

Kolonnen lengst til venstre er den eneste de fleste tilbud oppgir. Kolonnen lengst til høyre er den eneste som viser seg i drift.

Minuttet betaler for tid, ikke for utfall

Et konkret regnestykke gjør det tydelig. En samtale som i dag tar seksti sekunder, og en agent som bruker tjue sekunder ekstra på å bekrefte, gjenta og lete: det er en tredjedel høyere kostnad på nøyaktig samme oppgave. Ingenting i avtalen gir leverandøren en grunn til å ville ha de tjue sekundene bort.

Verre er det at en samtale som ikke løser noe, faktureres på lik linje med en som gjør det. Kunden som ringer igjen dagen etter, faktureres på nytt. En enhet som måler varighet, kan i prinsippet ikke skille mellom en samtale som ble ferdig og en som bare tok slutt.

Det er den samme svakheten som gjør at andelen besvarte samtaler ser så bra ut i rapportene: begge teller aktivitet. Tallet som faktisk sier om noe ble løst, er hvor mange som ringer om det samme igjen innen et døgn – og det er ikke et tall noen leverandør fakturerer etter.

Motargumentet, som er sterkere enn det høres ut

Den nærliggende konklusjonen er at man heller bør betale per løst samtale. Den er for lettvint, av fire grunner.

For det første må noen definere «løst». I praksis er det leverandøren, i et vedlegg, i en formulering kjøperen leser én gang. Den som definerer enheten, kontrollerer fakturaen. En agent som avslutter med «da har jeg registrert henvendelsen din», kan være løst etter definisjonen og uløst etter enhver rimelig målestokk.

For det andre er minuttet den eneste enheten kjøperen kan kontrollere uten å stole på leverandøren. En samtale har et starttidspunkt og et sluttidspunkt, og de står i teleloggen hos noen andre enn den som sender regningen. Ingen av de mer «rettferdige» enhetene har den egenskapen. Skal man betale per løst samtale, må man i praksis godta leverandørens egen telling av hva den selv fikk til.

For det tredje flytter en fast månedspris risikoen til leverandøren, som priser den inn. Man betaler risikopåslaget også i de månedene volumet er lavt, og en fast pris med en fair use-klausul er en minuttpris med utsatt virkning. Det er en reell fordel når volumet er ustabilt, men den kjøpes.

For det fjerde straffer utfallsbaserte enheter også overføringen som burde skje. En agent som får betalt for å bli ferdig, har en innebygget grunn til å ikke sette over. Veien ut til et menneske er den delen av oppsettet som tåler feil insentiv dårligst, fordi den er sjelden, dyr å gjøre om på og usynlig i alle tall bortsett fra kundens.

Minuttet er altså ikke feil enhet. Det er en ufullstendig enhet, og forskjellen har betydning for hva man gjør med den. En ufullstendig enhet kompletteres i avtalen, med et tak, en varslingsgrense eller en avtalt gjennomgang ved et bestemt volum. En feil enhet må byttes.

Kostnaden som ikke er programvare

Én ting til skiller stemmeagenter fra resten av programvaremarkedet, og forklarer hvorfor prisene ikke oppfører seg som programvarepriser.

Under agenten ligger et teleminutt. Det er en regulert, målt og fakturert vare, kjøpt fra en operatør, og den delen av kostnaden faller ikke fordi modellene blir bedre. Twilios kommentar om økende gjennomfaktureringsavgifter handler om nettopp dette laget – og den kom fra selskapet som har best forhandlingsposisjon i hele markedet.

For en norsk kjøper er den praktiske konsekvensen enkel å be om: hvor mye av prisen er telefoni, og hvor mye er agenten? Bare den ene halvdelen har en historisk tendens til å bli billigere. Et tilbud som ikke kan svare på fordelingen, har heller ikke kontroll på den, og det er verdt å vite før man binder seg i tre år.

Fire tilbud i fire enheter, gjort om til ett tall

Sammenligningen lar seg gjøre. Den krever tre opplysninger, og alle tre må hentes hos kjøperen selv.

Hvor mange samtaler av den aktuelle typen kommer inn i måneden. Hvor lenge de tar i dag. Hvor stor andel som kommer tilbake innen et døgn.

Med de tre kan alle fire tilbudene skrives om til kroner per løst samtale, og først da står de i samme enhet. Regnestykket er grovt, og svaret blir feil. Men det blir feil i samme retning for alle fire, og det er alt som skal til for å rangere dem.

De tre tallene er dessuten ikke noe som lar seg anslå i et møte. De må måles, og de må måles før agenten slås på. Det er den delen av en pilot nesten alle hopper over, og det er grunnen til at nesten ingen piloter kan brukes til å forhandle om pris i etterkant. Uten et nullpunkt har kjøperen ingenting å holde leverandørens tall opp mot, og forhandlingen blir en diskusjon om enhetsprisen alene – altså om det tallet som betyr minst.

Enheten er en byggeinstruks

Til slutt er dette ikke bare et innkjøpsspørsmål. Prisenheten er også en instruks til leverandørens produktavdeling, og den virker langsomt og sikkert.

En leverandør som får betalt per minutt, bygger for dekning: flere samtaletyper, flere språk, mer tid i agenten. En leverandør som får betalt per løst samtale, bygger for å bli ferdig – og for en snever definisjon av ferdig, siden den definisjonen er inntekten. En leverandør på fast pris bygger for forutsigbarhet, og forutsigbarhet betyr i praksis å si nei til de vanskelige samtaletypene.

Ingen av delene er vond vilje. Det er bare at over to år vinner insentivet over intensjonen, og det gjør det uten at noen tar en beslutning om at det skal skje.

Threll.ai selger per minutt. Det minste nivået er 699 kroner i måneden med 4 kroner per minutt og ingen inkluderte minutter; nivået over er 2 499 kroner med 500 minutter inkludert. Vi selger altså i enheten dette stykket nettopp har tatt fra hverandre, og grunnen er verdt å si høyt: minuttet er det eneste en kunde kan telle selv fra første dag. Det gjør det ikke til den riktige enheten. Det gjør det til en etterprøvbar enhet, og de to er ikke det samme.

Spørsmålet er uansett det samme til enhver leverandør, oss inkludert. Tjener dere mer på at agenten blir bedre, eller på at den holder på lenger?

Relaterte artikler

Fortsett å lese flere artikler