Den 10. september la OpenAI ut GPT-Live-1 i API-et, til 0,05 dollar i minuttet. Prisen gjelder eksplisitt bare stemmelaget – delen som hører og snakker. Den dypere resonneringen og verktøybruken settes ut til en tekstmodell utvikleren velger, og betaler for ved siden av.
Det er en presis beskrivelse av noe som har vært sant en stund: en stemmeagent er ikke én ting. Den er en rekke ledd som må holde etter tur, innenfor noen få sekunder, i en bestemt rekkefølge. Her er én helt alminnelig samtale – en butikkeier som ringer leverandøren sin om en feillevering – og hva som må stemme i hvert ledd.
Det ringer
Første ledd har ingenting med KI å gjøre. Anropet skal fra kundens operatør, inn på nummeret deres, gjennom telefonileverandøren og fram til agenten, helst innen tre eller fire ringetoner.
Det er også det eneste leddet uten noe å falle tilbake på. Svikter det, hører kunden ingenting i det hele tatt. Hvem som eier nummeret, og hvor anropet går hvis agenten ikke svarer, avgjøres her – ikke i en diskusjon om modellvalg.
Den første setningen
Agenten sier noe. Det er den ene setningen hundre prosent av innringerne hører, og den skal gjøre fire ting samtidig: si hvem som svarer, si at det er en KI, gi en vei ut, og stille ett spørsmål som er åpent nok til at kunden begynner å fortelle.
Feilen er nesten alltid den samme. Setningen er skrevet sist, på fem minutter, av noen som skulle bli ferdig.
«Ja, hei – det gjelder en levering som kom i går»
Kunden forteller alt på én gang, i feil rekkefølge, med et sidespor om at han ringte i forrige uke også. Ingen snakker i skjemaer.
Det som må holde her, er at agenten ikke prøver å styre ham tilbake til trinn én. Den skal plukke ut det den fikk gratis – at det gjelder en levering, at den kom i går, at noe er feil – og bare spørre om det som mangler. En agent som spør om noe den allerede har fått svar på, er den raskeste måten å miste en innringer på.
Ordrenummeret
Nå skal en streng med tall leses opp, og dette er det svakeste punktet i hele kjeden på norsk. Tallene sies på to måter som begge er riktige, og telefonlinja kaster samtidig bort mye av det som skiller sifrene fra hverandre.
Det som må være sant her, er ikke at agenten hører riktig hver gang. Det er at den leser tallet tilbake når den er usikker, i stedet for å skrive inn noe som bare ser plausibelt ut.






